.nu

Skolearbeid og essays fra videregående skole
Søk skolearbeid

Sven Hedin

Emne: Biografier
| Mer

UNGDOM

Sven Hedin ble født i 1865 på Queen Street i Stockholm. Han bodde der til han fylte 13 da han var liten, skrev han en rekke dikt og historier om fremmede land og viste stor interesse for fremmede kulturer.


24. april 1880, upptäckarresanden Nordesskiölds skipet Vega i Stockholm havn. Sven var da femten år gammel og Nordenskiöld hemkommande, feiret stort, inspirerte ham og gjorde ham interessert i oppdagere. Han tenkte at han en dag ville komme hjem til en lignende velkomst. Hans største drøm var å gå til Nordpolen, for å la det svenske flagget flagrende fra sitt høydepunkt.
Sven hadde, til hans store glede, til oppdraget lage et kart over den russiske Asia forsker Przevalskijs reiser i Asia. Przevalskij ble tildelt Vegamedaljongen av Nordenskiold, og som en kartograf, Sven håndhilse på sin helt. Dette gjorde Sven enda mer interessert.
Sven ble uteksaminert i 1885 med en B i geografi og språk. Dette var merkelig, fordi Sven hadde en usedvanlig god sans for språk og geografi, som vil vises.
Den 15. august samme år tok han avskjed med familien og gikk bort med brygga, en finsk dampbåt til Saint Petersburg, som den gang var hovedstaden i Russland. Derfra gikk han og tok toget til en by som heter Vladikavkaz. Hvor jernbanen endte, så de kjøpte hester og red videre gjennom Kaukasus-fjellene. Det var bratt, og på grunn av den høye høyden, isete, og hestene snublet hele. Noen steder kom de opp på toppene over 5000 meter høye. Det var ikke rart de var ganske vettskremt. Når de passerte fjellet kom de til å planlegge steppe land hvor de kunne komme seg rundt uten å bekymre deg for å falle. Nå hadde de reist til sammen 200 kilometer på 30 timer. Nå hersket de leder til Baku, hvor Sven ville starte med sine språkstudier. Han studerte latin og fransk og tysk og persisk, og russisk og engelsk og Tartar. I tillegg lærte han en venn på svensk. Alt dette i en uke. Han til slutt lærte også en del kirgiska, mongolsk og tibetansk. Chinoise med sine 40.000 tegn, lærte han imidlertid aldri egentlig.
Den 6. april, brøt han opp for å gi bort til sin første store eventyr. Han skulle krysse hans første ørkenen (som jeg ikke er sikker). Hans følgesvenner ble syk like før turen på en merkelig måte, så han måtte beseire ørkenen alene. Dette også lyktes, og han nådde havnebyen Búshihr på den andre siden. Det hadde tatt 29 dager, og han hadde krysset 1500 km.
Etter den turen, var han helt pengelens. Det eneste han hadde som kunne sammenlignes med penger var 50 cent. Han hadde også stor gjeld. Det skjedde imidlertid så han måtte sette ut en bok som heter "Gjennom Persia, Mesopotamia og Kaukasus." Det ble illustrert med 128 tegninger og kart av seg selv. Det var en saftig avgifter som gjorde det rullet tilbake.
Når Sven slått 26, møtte han en jente som heter Mille. Hun var bare 17 år gammel. På grunn av henne, det var ingen flere opplevelser for en stund, men høsten 1893 var det på tide igjen. Han fortalte henne at han ønsket å gå ut og gjøre funn i verden, og lurte på om hun ville vente på ham hjemme i mellomtiden. Hun sa at hun trodde hun var litt for ung til å gjøre en så stor løfte. Dette forsinket Sven litt. En ytterligere forsinkelse besto av en alvorlig øyekirurgi. Hans venstre øye ble aldri skikkelig restaurert, men den høyre gjorde imidlertid grundig.
Første ekspedisjonen
Ved utgangen av januar 1894 begynte Sven Hedin første store ekspedisjon. Han skulle til Kashgar via den vanskeligste rute. Over Pamirs. Pamir var en isbre med en gjennomsnittlig høyde på 4000 meter over havet.
Det var en hard tur, og på mange steder de måtte skjære trinn i ofte vertikal, den is for å komme videre. Mange steder snøen var så dyp og løs at de måtte ta omveier rundt for å ikke falle ned i snøen.
Temperaturen var svært lav, og det var ikke mer enn ti minusgrader i teltene. Blekket Sven trengte å skrive ned hva som skjedde med dem og til å tegne kart hadde frosset, så han måtte varme den i munnen.
Sven fikk visning av den legendariske rocke breen Mustagh-ata. Også kjent som "isfjell Far." Det var 7435 meter høy og en drøm for enhver explorer.
Sven nødvendigvis ville klatre opp på den. Det store problemet var grensevakten. Han ville ikke la dem inn på det kinesiske nettstedet. Det tok mange timer før de klarte å overbevise vakten om at de ville gå inn i feltet. Der kjøpte de selv yaks å ri opp i fjellet, i stedet for hester, noe som ville vært mye mer problematisk.
Akkurat når de ville begynne å gi opp rock begynte å Sven venstre øye, som ikke egentlig gjenopprettet etter operasjonen, funksjonsfeil. Dette var en liten forsinkelse. I tillegg alvorlig snøstorm blåste, som også motet.
Når Sven øye hadde gjenvunnet de prøvde igjen. De møttes på en leir nomader som fulgte med dem for å hjelpe. Det hele så ut til å gå bra, helt til på 5200 meter da tre av nomadene døde av utmattelse. De var ikke så herdet som Sven og hans menn. Sven innså at de sannsynligvis burde gi tilbake ned.
Uansett, prøvde de en tredje og en fjerde gang med samme resultat som før. De kunne ikke. De ga opp forsøket og venstre.
Da de hadde taklet de kalde fjellene, var det tid for noe varmere. Takla-mann ørkenen i Øst-Turkistan. Takla-ektefelle er en del av Gobi og helt tom for vann. Sven hadde hørt mange historier om den glemte byen Takla-makan, som ifølge legenden ville være i midten av ørkenen. Sven besluttet tross alle advarsler for å prøve å lokalisere byen. Han ønsket å være et bevis på kjærlighet til Mille. Han ville oppsøke byen for henne.

Takla-makan

Caravan ville bare være fire, i tillegg til Sven. De ville ta med kameler, som riding dyr, hunder som kjæledyr, samt sauer og kyllinger til slakt og spise.
De første syv dagene de syklet langs en steppe hvor de kunne finne friskt drikkevann. Men etter tre dager, ørkenen er et faktum. Nu var det ikke lenger vann å bli funnet.
Det virket som om det ville lykkes, før fem dager senere, etter at Sven har gjort en skremmende oppdagelse. Vannet var over. For noen grunn hadde vann fartøy ikke er korrekt lastet i siste vann punktet.
De ble enige om å redde den lille vannet de hadde som om det var gull. De prøvde å grave en brønn, men det eneste dette forsøket resulterte i var litt våt sand som de bare kan bruke til å kjøle seg ned med.
Etter ytterligere atten dagsreiser, vannet var definitivt over. En av mennene kom opp til Sven og sa at den siste vanntanken hadde blitt pumpet tørr til siste dråpe. Det var mistanke om at det var guiden som hadde tatt den, men hadde ingen bevis. Dessuten hadde de ikke hjulpet dem å vite sikkert at det var navigatør. Vannet vil fortsatt være håpløst ut.
To dager senere var alle dyrene døde. Sven og Kadim var fortsatt i live (knapt), men de andre mennene var bevisstløs og sannsynligvis død. Sven og Kadim var i ferd med å gi opp, men da klødde den friske mot og fortsatte. De krøp et par dager og var helt utmattet da de fikk øye på en ting som fikk dem til å fortsette. En levende bush. Da må det være vann i nærheten. Flere og flere planter møtte de to mennene.
Plutselig kunne ikke Kadim lenger. Han bare lå rett ned på bakken og stønnet. Men Sven, som fortsatt hadde litt energi igjen, fortsatte. Og i et øyeblikk fant han elva. Han drakk minst fire liter på mindre enn ti minutter. Han følte hans tørr kroppen begynte å fylle ut. Så kom han til å tenke på Kadim så lavt litt bak. Han fylte støvlene hans med vann og brakt til Kadim. De hadde ikke spist eller drukket på seks dager.
De gikk i to dager uten å se noen tegn til sivilisasjon. De var alle sultne og tygget på gress og bark for å lette den verste sult. Da de plutselig hørte en ku mooing. Det viste seg å være en gruppe gjetere campet to dagsmarcher fra vannhullet. Gjeterne tok synd på de to sultende menn og ga dem mat og la dem bo i deres leir. Sven og Kadims stor overraskelse og glede kom plutselig Islam Bai fra samme ekspedisjon nådde. Han hadde ikke dødd av mangel på vann, men hadde bare besvimte og hadde da gått ut for å lete etter vann han. Det var en lykkelig gjenforening.

Takla-Makan ørkenen igjen

Sven ville få tak i Tibet som var hans opprinnelige mål. Men instrumentene nødvendige for ekspedisjonen hadde stått i ørkenen. Det vil ta fire måneder før den nye kom. I mellomtiden Sven ønsket å fortsette med rockclimbing. Han klatret mange fjell, ofte med høyder over 5000 meter. "Iceberg far" Mustaghata Han fikk imidlertid avstå fra. I disse fjellklatring skjedde ikke noe spesielt, men det kjørte i alle tilfeller tiden i de fire månedene de måtte vente.
Når måleinstrumenter hadde endelig kommet, det var på tide å krysse Takla-makan, som var nødvendig for å komme til Tibet. Det var på tide igjen. Men denne gangen, forberedt Sven for hva ørkenen mente, og dessuten, om vinteren var på vei, noe som medførte at temperaturene var ikke så ekstreme lenger.
De startet igjen. Den første uken gikk som planlagt. Det var selvfølgelig de ville, og ingen hendelser skjedde. Men ved en tilfeldighet, de gikk rett til en gammel begravet byen. De fant at det var eldre enn 1500 år. Det var meget godt bevart på grunn av det beskyttende lag av sand over det. Husene kunne telles i hundrevis, og ble bygget av poppel, og ikke i soltørket leire som ellers var så vanlig i denne delen av landet. Husene var veldig skjør, og det tok ikke mye for dem å falle fra hverandre. Det viste seg at dette var den sagnomsuste, glemt byen Takla-makan, at Sven hadde hørt mye om. Men de hadde ingen verktøy for å grave, så Sven sannsynligvis merket på kartet hva byen var og så de fortsatte.
De ville nå utforske hvor langt elvedalen, som var i byen, strukket. De fant til slutt en haug med gjetere som var kledd i enkle saueskinn og levde i rishyddor. De gjorde imidlertid klarer å gjøre seg forstått av dem. Sven spurte dem hvor langt ørkenen strukket og de svarte;
"Til enden av verden, og det er tre måneders reise."
Dette trodde Sven var for langt, så de fortsatte som sin første rute for å komme til Tibet.
De hadde over denne ørkenvandringen ikke brakt noen bestemmelser. Snarere enn å jage kameler og andre dyr var det nok av i naturen. De gjorde ikke bringe noen soveposer eller telt, men de lå på tepper på bakken, som var nok, for det var på tross av den nærmer vinteren er fortsatt veldig varmt.
Etter et par uker med kjøring uten store hendelser, nådde de målet sitt. Den høye Tibet.

Den høye TIBET

De hadde, etter vellykket krysset ørkenen brukt den siste uken i en liten landsby kalt Chotan. Derfra brøt de opp 29 juni 1896 å komme opp i Tibet. Sven plan var å komme opp i den nordlige tibetanske platået, og derfra gjøre veien til Beijing.
Tibet er jordens mektigste og høyest feltet. Den har et areal på 1,2 millioner kvadratkilometer (449 793 kvadratkilometer er Sverige) og er 5000 meter over havet og har topper med en høyde på 7000 meter.
Den svært tøffe klima med sterke stormer bidrar til å ikke levd så mange mennesker der. I Sven tid befolkningen ble talt til tre millioner, og de fleste var nomader.
De var nå opp i en verden av snöfjäll der ingen europeiske noensinne satt sin fot. Fordi luften var så tynn og det var så mye agn så det gikk nesten ingen dag uten en av dyrene, som campingvognen hadde brakt med seg, ble drept.
Det var mange ville dyr som antiloper og vill yaks. Men det var ikke bare en gjeng med ville dyr. Det var også mye av ville røvere. Dette var en viktig årsak til bekymring, da campingvognen må være på vakt hele tiden, for ikke å bli overrasket av et angrep.
En kveld da Sven satte vakt så han noe som beveget seg. Han ble mistenksom og tok mennene. Plutselig en gjeng med banditter over dem. Ropet runget over alt og masse ranerne hoppet opp fra alle kanter. Det var en kamp, ​​men når Sven og hans menn klarte å få ranerne til å forlate.
For Sven, dette var en stor opplevelse at han ville nevne mange ganger i sine memoarer.
I midten av november, de nådde den første byen i lang tid. Det var fem måneder siden de brøt opp fra Chotan. Byen de ankom ble kalt Tenkar og hvor oppløst campingvogn. Sven betalte mennene som hadde fulgt ham gjennom å doble sin lønn og gi dem hestene de red på.
Sven var nå nede på slettene med mye mindre campingvogn. Det var nå mye lettere å komme seg rundt nå, men det var veldig langt bak. Reisen vil gå gjennom et øde land, og enda litt inne på et ørkenområde. Det var 1100 kilometer før de kunne nå Kina.
Denne turen, men gikk av godt og de nådde Kina etter mange måneder med kjedelig reise. De var også lykkelig og godt opp til Beijing, der front brakte sine begjæringer til Tsar Nicholas II.

Spise hjemme

Sven sin første ekspedisjon var stengt. Han gikk langs hovedreiseruta tilbake til Finland. Det gikk ganske raskt når ruten var veldig opptatt og i god stand. Fra Finland Finland tok han båten til Stockholm. Det var en fin velkomst av familien og, ja, av kong Oscar II.
Han ble også tildelt Vega Medal of Nordenskiöld, sin gamle helt.
I de følgende årene Hedin var svært opptatt med å skrive reise memoarer, avisartikler og vitenskapelige artikler.
Etter denne ekspedisjonen gjorde Sven mange store ekspedisjoner, men er ikke behandlet i dette arbeidet.

based on 1 rating Sven Hedin, 2,0 av 5 basert på en vurdering
| Mer
Sats Sven Hedin


Relatert skolearbeid
Følgende er skoleprosjekter som omhandler Sven Hedin eller på annen måte knyttet til Sven Hedin.

Kommentar til Sven Hedin

« | »